Olaf Hanø til venstre og Kåre Nøstvold i ”Kjerka” i fjellet. På alteret som skimtes bak Olaf, ble senderen betjent.

Torbjørn Vikdal og Willy Myhra i det de la ut på sin flukt fra Seter til Sverige 27. april 1945. Småsøstrene til Willy står mellom rømlingene

Oksbåsen

Johan Myhra med sønnen Palmer foran på vei til Buholmråsa fyr for å få tyskerne der til å lade senderbatteriene til Kåre.

I illegalt fotefar

Den allierte senderen Aries 7 ble plassert hos Olaf Hanø i Oksbåsen i Flatanger sent på sommeren i 1944.I boka “Sluttspill i Rinnans bandekloster” står at denne senderen ble transportert i en ryggsekk den lange veien fra Stockholm til Oksbåsen.Senderens primære oppgave var å observere de tyske konvoyers ferdsel over Folla, for videre rapport til London.

Når vi igjen legger opp til tur fra Seter til Oksbåsen har det sin bakgrunn i følgende:
Som vi kjenner til, ble senderen plassert ovafor husa i Oksbåsen i ei berghule kalt “Kjerka”.
Stedet lå godt skjult, men gav full utsikt til det meste av Folla og sørdelen av Flatanger.
Siden ble senderen flyttet til forskjellige steder for å forvirre tyskerne.

Etter hvert fikk de problemer med å skaffe strøm til senderen. Olaf Hanø var godt kjent med Johan Myhra på Seter og visste at tyskerne på Buholmråsa rekvirerte båten til Johan for transport av brensel og proviant til drifta av den tyske radiostasjonen der ute. Begge sønnene til Johan,Palmer og Willy, deltok også aktivt i denne transport.

Under en samtale mellom Johan og Olaf dukket tanken opp om muligheten for å få tyskerne til å lade batteriene til senderen i Oksbåsen.Det var godt forhold mellom skysskarene og tyskerne, så det bød ikke på problemer med å få batteriene ladet.

I 1990 gjorde elever ved Sæter skole et intervju med Willy der han bl.a. forteller: “Jeg kom med i ei tjeneste som hette ”Den militære hemmelige etterretningstjeneste” under krigen. Senderen var plassert i ei berghule i Oksbåsen, og det var Torbjørn Vikdal som var telegrafist. Og oppdraget vårt var å sende meldinger til London om tyske konvoyer som dro forbi, hvor mange tyskere det var på fyret, namnet på de tyske sjefene der og hvor det var lagt ut miner. Vi sendte i morse. Vi hadde ikke lader til batteriene til senderen, så vi tok dem med til Buholmråsa (hos tyskerne) og fikk ladet dem. Vi sa til dem at vi skulle bruke batteriene til ei vindmølle som vi hadde heime (for å få lys.)”

Så måtte batteriene bæres i til dels ulendt terreng fra Myra til Oksbåsen, kanskje helst i ly av mørke. Denne transporten ble i hovedsak utført av Willy Myhra og Sivert Kristiansen som bodde på en plass ved Bølefjorden, like innom Oksbåsen. Men før den tid måtte batteriene fram og tilbake fra Buholmråsa.
I den transporten var Johan og Palmer Myhra sentrale personer.

Som historien vet å fortelle, ble Aries 7 etter hvert lokalisert av tyskerne i samarbeid med Rinnanbanden. Rinnan aksjonerte i området med båt fra Trondheim. Senderen i Oksbåsen måtte fjernes i all hast, og telegrafist Torbjørn Vikdal ble tvunget til å forlate området med Sverige som mål. Fordi Willy Myhra hadde hatt så vidt mye med sendervirksomheten å gjøre, fant de det mest fornuftig at også han rømte sammen med telegrafisten. Så langt det går an å tolke boka “Sluttspill i Rinnans bandekloster” skjedde dette i løpet av dagen den 27/4 - 1945. Torbjørn Vikdal og Willy kom for øvrig over grensa til Sverige den 8. mai. Dette forteller han i intervjuet med elevene.
Det er lett å tenke seg at transport av batterier fra Buholmråsa via Myra til Oksbåsen ikke foregikk uten en viss risiko for å bli oppdaget.

Således har tanken kommet om å gjenskape turen “I illegalt fotefar” fra Myra til Oksbåsen i mer organisert form.

Med oss i tankene kan vi ha følgende sitat: “Den som glemmer historien, må leve den om igjen.”

Arr SUIG.

Utdrag fra folder,2006,-  skrevet av Sverre Angen.